Av mine favoritter innen humor er det Bård Tufte & Harald Eia produserte mellom deres premature periode og den postmature (aka fortvilet perverse) - de årene de produserte ypperlig underholdning som trolig vil fremstå som noe av det fineste i norsk humorhistorie i mange år til. Et imponerende eksempel er innslaget "Krigsliv".
Ved å sette seg litt inn i riksfører Quislings historie, blir man kjent med en noe tilbaketrukket person, likevel angivelig med en viss stø autoritet, men unektelig - som også var tilfelle for de fleste av hans kolleger - med en stor mengde vrangforestillinger. Ved å høre en del av uttalelsene hans, slår det meg også hvor usikker han fremstår (ikke spør om mer.. jeg har som sagt satt meg litt inn i historien).
Nylig kom jeg over et fint stykke historie som NRK har gjort tilgjengelig for folket - gamle radioklipp, hvor det bl.a fins en hel seksjon fra krigen. Ett av klippene presenterer Hirdmønstringen i Oslo, og det er her "vårt vidstrakte kant land.... kanter" er hentet fra. Jeg hører på overføringen, og det første som slår meg er at det er trist å høre NRK under solkorset - i en interessant kontrast til den venstrevridde versjonen anno 2009. Så taler stabslederen som jeg aldri har hørt om, før Quisling selv innsetter hirden. Interessant er det også å høre hvor barnslig nedlatende både de 2 og radioreporteren, NS-figur Eivind Mehle, omtaler landet.
Man må le når Quisling selv innser at "det kanskje er mange som vil synes at dette er et tomt skuespill", og hvordan store deler av resten av talen går med til å motbevise dette - først og fremst med kronargumentet "hadde det vært det, hadde dere ikke funnet meg her". Resten må høres og oppleves.
