Ensomhetsluksus

Vanligvis er jeg en ganske ekstrovert person. Eller, det er i hvert fall hva jeg har trodd - fordi jeg ikke liker så godt å være alene, og blir ganske raskt selskapssyk når jeg er hjemme alene.
Det er en av grunnene til at det er godt å komme vekk, ha mye folk rundt meg og finne ut at jeg faktisk også har en introvert side. En del av meg som ikke takler mer enn to personer som svirrer rundt meg, som grøsser av lyder generelt og snakking spesielt, som kunne ønske folk bare kunne finne ut ting selv i stedet for å verbalisere et spørsmål, og som ikke minst avskyr småprating.

Den første gangen jeg virkelig ble klar over hvor luksus det var å være alene, var etter 3 uker med intenst teamliv i Mexico i 2001. Etter å ha hatt en gjeng masete 20-åringer rundt meg i ukesvis, for ikke å snakke om, å være en masete 20-åring selv - var det ubeskrivelig å komme tilbake til basen der ingen befant seg for øyeblikket, og tilbringe en kveld da alle andre dro på McDonalds -alene med meg selv og en halvliter sjokoladeis. Det var noe liknende hvordan det føltes å flytte inn i min egen leilighet etter halvannet år på mammas pikerom hos mormor og morfar.

Men jeg liker å ha folk rundt meg; det var helt greit med folk&fe i Burtigny. Vi er på en UiO-base nå også, og konseptet er mye av det samme. Kanskje med unntak av at klesvask foregår utendørs, og at vannuttaket er halvannen meter fra soveromsvinduet mitt. Og at klesvask, som ser ut til å være et slags sosialt samlingspunkt, gjerne foregår kl 6 om morgenen. Et annet unntak er at veggene tilsynelatende er laga av papp. Et tredje, at det ser ut til å være en karavanevei utenfor vinduene våre - i hvert fall en intern en, og at folk gjerne prøver å dytte hodet inn mellom sprinklene i luka og si hei (og gjerne mer) - hver gang de går forbi, og et fjerde er unektelig å ha seks romkamerater.

Men i dag er det lørdag, alle er ute, og plutselig er jeg alene på rommet. Selvfølgelig hører jeg stemmer og lyder fra klesvask og livet på basen, men jeg er helt for meg selv. Som om ikke det er nok, har vi skaffa oss nye kurvstoler, jeg har fruktkarameller og mango, og fleecepleddet jeg måtte kjøpe fordi det viste seg å være ganske så kaldt her på nettene viser seg å fungere som en ganske behaglig pute i stolen min. Og livet er ganske så komfortabelt.
Og like plutselig som det begynte, blir det avbrutt av en for øyeblikket ekstrovert finne som tvinger meg ut på tur, eller i hvert fall til frisk luft før det begynner å regne. Fred og ro, eller ut på tur - det er i grunn bare to ulike sider av å være norsk. Så jeg forlater roen, og blir med ut.

Utvidet krigsliv - og Quislinsk selverkjennelse

Det har seg med taler, som med artikler, så vel som med utsagn (ta den, alle landets journalister!) og også Skriften - at vil man se meningen i et utsagn, må man se det i sin kontekst.

Av mine favoritter innen humor er det Bård Tufte & Harald Eia produserte mellom deres premature periode og den postmature (aka fortvilet perverse) - de årene de produserte ypperlig underholdning som trolig vil fremstå som noe av det fineste i norsk humorhistorie i mange år til. Et imponerende eksempel er innslaget "Krigsliv".

Ved å sette seg litt inn i riksfører Quislings historie, blir man kjent med en noe tilbaketrukket person, likevel angivelig med en viss stø autoritet, men unektelig - som også var tilfelle for de fleste av hans kolleger - med en stor mengde vrangforestillinger. Ved å høre en del av uttalelsene hans, slår det meg også hvor usikker han fremstår (ikke spør om mer.. jeg har som sagt satt meg litt inn i historien).

Nylig kom jeg over et fint stykke historie som NRK har gjort tilgjengelig for folket - gamle radioklipp, hvor det bl.a fins en hel seksjon fra krigen. Ett av klippene presenterer Hirdmønstringen i Oslo, og det er her "vårt vidstrakte kant land.... kanter" er hentet fra. Jeg hører på overføringen, og det første som slår meg er at det er trist å høre NRK under solkorset - i en interessant kontrast til den venstrevridde versjonen anno 2009. Så taler stabslederen som jeg aldri har hørt om, før Quisling selv innsetter hirden. Interessant er det også å høre hvor barnslig nedlatende både de 2 og radioreporteren, NS-figur Eivind Mehle, omtaler landet.

Man må le når Quisling selv innser at "det kanskje er mange som vil synes at dette er et tomt skuespill", og hvordan store deler av resten av talen går med til å motbevise dette - først og fremst med kronargumentet "hadde det vært det, hadde dere ikke funnet meg her". Resten må høres og oppleves.

Mitt Wannabe Amerikanske Hjerte Gleder Seg

Min gode venninne Amy som bor på riktig side av Atlanterhavet, har tilveiebragt noen nødvendigheter som ikke bare vil styrke min stadig økende amerikanske identitet, men forhåpentligvis også bidra til at jeg kan smiske meg innpå noen av landsmenna og skape nye vennskap. Jeg gleder meg.

Kjendisbok, kategori lavmåls

Jeg har jo helt glemt å følge opp kjendisboka. Ikke at det har vært flust av møter med celebriteter i det siste, noe følgende utvalg helt klart vil underbygge. Nå er det ikke mange kjendiser å se på den sveitsiske landsbygda, og om det så skulle dukke opp noen, er det tvilsomt at jeg ville dratt kjensel på dem. Hvilket understreker et viktig poeng; at begrepet "kjendis" er lokalt, subjektivt og ikke minst kontekstuelt.

Fun fact: University of the Nations' egen Provost bor i Burtigny, noe som sikkert ikke får så mange bjeller til å ringe hos dere, nettopp pga. ovennevnte faktum.

Men noe av det siste som skjedde før jeg forlot norsk jord, vel teknisk sett hadde jeg forlatt norsk jord, siden jeg befant meg på Gardermoen, var at jeg så Espen Høiby.

Kronprinsessens voldsdømte bror har ikke egentlig stått øverst på ønskelista over kjendiser jeg har drømt om å treffe, og begivenheten var heller ikke mer bemerkelsesverdig enn at han hang utafor Taxfree'n i samtale med en annen pilotkledd person.

Siden det første bildet jeg klarte å google opp på han, var dette, kan jeg også fortelle om mitt første og gjerne eneste møte med Tor Christian Elden. Kjipt at jeg aldri kan se noen spennende kjendiser, for, med fare for å kategorisere og skjære alle beryktede advokater over én kam, har jeg hatt ganske tilsvarende tanker om å treffe Elden som å møte Tor Erling Staff. Det var ca. like spennende som møtet med Høiby; jeg trasket gjennom et boligområde på Holmen i hovedstaden, da jeg plutselig så en stor hvit bil med NRK-logo på, og en kameramann som tilsynelatende intervjuet en hekk. Som altså viste seg å være, riktig, Tor Christian Elden.

Ikke så jeg stort til Støre da han var her tidligere i uka heller. Men med alle disse c-kjendisene er det kanskje like greit med kjendistørke.

I dag står klessnora naken

..blant Burtignys grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva klesvask er.
Michael sier at det er enkelte ting man ikke kan spøke med, fordi verden fremdeles ikke er moden for det. Nå vet jeg ikke om Nordahl Grieg-plagiater er for touchy for et norsk leserskap ennå, og selv om jeg selv har stor respekt for vår eneste krig i forrige århundre, er det altså denne følelsen jeg har hatt de par siste dagene.

Vaskemaskinen brøt sammen på tirsdag. Jeg tenkte det kom til å bli tricky, siden det da bare var én fungerende igjen. Ååja, jeg har glemt å fortelle at workduty'en min er Base Laundry. Det som er litt kjekt med community living (eller veldig kjipt hvis du ikke liker work duty'en din), er at i stedet for å gjøre litt av matlaging, litt vasking, litt fikse bil, litt hagearbeid osv. som vanlige folk, har du én oppgave som du gjør i en time eller to hver dag. Masseproduksjon av husarbeid, med andre ord. Jeg har tidligere hatt veldig forskjellige opplevelser med work duties, men denne gangen var jeg heldig og fikk noe jeg ville ha (jeg tror det innvirka at jeg skrev "I like laundry!" da vi skulle skrive hva vi var flinke til og hva vi kunne tenke oss). Så jeg slipper å lage et eneste måltid mat eller vaske en eneste do, men jeg må vaske innmari mange håndhåndkler, kjøkkenkluter og skurefiller. Men jeg liker det, prøver å lage mitt eget system på vaskerommet og er fornøyd med at å henge masse små klesstykker opp på snora ute, representerer en viss form for mosjon.

Inntil tirsdag. Så kom sjokknyheten. Noen få timer etter maskin nr 1, brøt den andre sammen også.

Jeg ante krise i anmarsj, og lurte på hvor lenge håndkleforrådet ville vare før helse- og næringsmiddeltilsynet ville komme, stenge hele sjappa og jage oss alle på dør. Mine overordnede virket ikke like bekymret, men det gjorde meg bare mer urolig. Alltid er det bare jeg som tar faren på alvor. Så da det "kanskje skulle komme noen og se på det utpå dagen engang", var jeg ikke særlig overbevist. Men det skulle vise seg at noen kom likevel, og jammen meg, at en av mine trofaste tjenere er i farta igjen.

Så i ettermiddag har jeg flittig gjenopptatt innsatsen, for å redde oss fra den sikre undergang.

Igjen blafrer hvite håndklær blant grønnende trær, jeg kan puste ut - og igjen vet vi hva klesvask er.

Norsk påske i Sveits

Årets norske påskeopplevelse er sponset av Borg Berg, pappas survivalkit og frukt fra lørdagens brunch.

Og denne flyttingen ble sponset av Baxter

Jeg hadde et dypt ønske om å blogge, eller i det minste å dagbokdokumentere, flyttingen min anno mars 2009, noe jeg bare kunne glemme av tidsmessige årsaker. Men mens jeg pakket ned nær sagt alt mitt jordiske gods i iv væske-esker, og neeesten angret på at jeg skulle ut og reise igjen, ringte ovennevnte setning i hodet mitt. Og jeg lovte meg selv at med tid og stunder skulle den skrives ned, men brent bloggebarn som jeg er, hadde jeg ikke noen særlig tiltro til mine egne ord, som hittil mest har vist seg å være akk så tomme.

Det er derfor med en viss tilfredshet jeg endelig setter meg ned og skriver. 2-3 uker med intens pakking, både i sekk og altfor mange esker, mange vemodige avskjeder men også gode forventninger til disse månedene, er gått over i mine historiebøker (eller det er vel det jeg driver med nå), og jeg befinner meg endelig in the country of chocolate, cows and smelly cheese. Jeg trodde som vanlig at jeg aldri kom til å bli ferdig i tide, og har hatt mareritt både før og etter om fly jeg ikke rakk, og kofferten som ikke ble klar. Og nok en gang, for å bruke en god flyttefklisjé; det er utrolig å oppdage hvor mye en har. Mobbinga fra ufine kolleger ble gjort grundig til skamme, for alle eskene jeg hadde drassa hjem de siste ukene, var faktisk i færreste laget.

Mens jeg pakka, og også mens jeg var på vei, og etter jeg kom fram, har jeg hatt god tid (siden jeg er så god til å multitaske) til å filosofere litt gjennom det å flytte, bryte opp og skifte setting. Det er tilfredsstillende å vite at jeg kan pakke ned alt jeg eier i løpet av en uke, selv om det er grasalt mye jobb, og jeg hater det like mye hver gang. Flytting, eller heller pakking, motiverer meg til å holde nyanskaffelser på et minimum, men er dessverre ikke effektivt nok til å få meg til å kaste ting. Jeg kan dessverre ikke skylde det på at jeg har opplevd krigen, men hvis man går til teorien om at de fleste fenomener hopper over en generasjon for så å komme tilbake i neste, kan man se en forklaring på det.

Jeg mener jeg begynner å bli ganske drilla på å hoppe inn og ut av måter å leve på nå. It's not only-only, men det er godt å ikke kjenne at verden raser sammen hver gang jeg går inn i noe nytt. Samtidig er jeg klar over faren for å bli rotløs, og streber etter tingene som gir meg tilhørighet. Heldigvis er dette lettere i 2009 enn forrige gang jeg bodde langvarig i utlandet. For bare 7-8 år siden var tilgangen på internett, og hva som faktisk ble distribuert der, betraktelig dårligere. Nå kan jeg derimot se Christian Borch hver dag kl 19 (eller min kjære Lisbeth Schei, som jeg ikke har sett snurten av siden jeg skrev om henne), og følge med i både landets aviser, på rikskanalen og i venners dagligliv uten altfor store anstrengelser. Så kan man selvfølgelig diskutere fordelene og ulempene ved det, men jeg ser det først og fremst som en mulighet, som jeg er glad for at jeg har. Og som jeg vet gir meg et større ansvar for hva jeg tar inn, og hva jeg velger å la bli liggende igjen hjemme. Så får vi se hvordan mulighetene arter seg når jeg drar enda lenger sør om et par måneder. Men det er fint å bli mer klar over tingene som gjør meg til den jeg er, det som er norskt, og det som er meg, og det gir meg en annen trygghet og frihet til å møte andre fra andre nasjoner og kulturer. Andrew F. Walls nailer det så bra når han uttrykker at "every Christian has dual nationality", og det er kanskje det som fundamenterer meg mest både i møte med andre som åpenbart tenker helt annerledes enn meg, og også når jeg prøver å føle meg hjemme et sted som er så langt fra byen eller leiligheten min.

De neste månedene kommer til å handle om hvordan jeg kan jobbe med mennesker som har langt større utfordringer enn for store flyttelass. Den første uka med undervisning har vært en innholdsrik teaser, og jeg gleder meg til resten, selv om det verken blir morsomt eller lett. Stay tuned :-)

En bussjåfør

Det er mye rart man kommer borti av bussjåfører i hovedstaden. Av opplevelsene som har gjort mest inntrykk, kan jeg nevne den boarderline-hyggelige som tror han er pilot (har lest om han på opptil flere andre blogger), mannen som kjørte feil vei på 62A-ruta, dama som insisterer på å sjekke stemplingsdato på månedskort hos samtlige av sine påstigende passasjerer, han som stoppa midt i 62-ruta for å fikse den ødelagte billettmaskinen (så alle kom for sent til t-banen), eller det mer generelle problemet med grinete sjåfører som kjefter når du går av/på foran/bak/midt på bussen/trikken og viser/ikke viser billett (fyll inn det som passer, alt ettersom). Jeg unnlater bevisst å nevne at brorparten av tigerstadens kollektivsjåfører tok sertifikatet i land med heeelt andre trafikkbilder og kjøreforhold enn i Norge (oops! Sa jeg det likevel?!).

Så i dag ble jeg så positivt overraska at jeg altså må dele det med folket. Da jeg gikk på bussen i stad, ble jeg stående helt framme ved fremste døra, fordi en dame med en stor eske hindra meg i komme videre. Forutseende som jeg er, irriterte det meg litt, fordi jeg visste at ved en kollisjon (alltid worst-case scenario) ville jeg fyke rett i frontruta. Men jeg stod nå der og holdt meg i en stang med hver hånd og kunne jo egentlig ikke klage. Så da hun gikk av på neste stopp, og jeg skulle av på neste holdeplass, fant jeg det like godt å bli stående. Da utbryter sjåføren; "jeg låser av den døra der [døra til venstre foran], jeg, så slipper du å tenke på det. ". (Tenke på hva? Å falle ut av døra?). Fantastisk!! Hver gang en bussjåfør åpner munnen, venter man grynt og refs, og forbereder automatisk et tilsvar av typen "unnskyld at jeg eksisterer", men så tilbyr mannen seg rett og slett å stenge av ene døra så jeg kan stå komfortabelt!
Da ble jeg litt glad.

Pans Labyrint

Det var rolig på jobb i natt, og valget mellom Der Untergang og Pans Labyrint falt på sistnevnte. Etterpå drømte jeg om forestående barnefødsel, klipping, amming, moskuser, (Dovre-)fjell og fantasivesener (i Dombås kirke).
Har lagt ned forbud mot å se drama-action-thrillere (som den var kategorisert) fram til jeg blir voksen.

3 viktige menn i mitt liv akkurat nå

Her er 3 menn jeg har stor sans for for tida. I omvendt prioritert rekkefølge.

Ravi har jeg aldri hatt noe særlig sansen for. Utadæsjælopplevelse og det meste annet han har drevet med har gått like mye på mine nerver som på alle andres. Utenom sanger og musikkvideoer, var vel det eneste jeg hadde sett til han Harald Eias innslag med Lena fra Døden på Oslo S's eks-kjærester. Ikke mye å rope hurra for, med andre ord. Heller ikke hadde jeg fått med meg Landeplage-programmene hans. Inntil nå. Etter episoden med Det vakreste som fins, ble jeg forundret. Etter å ha sett programmene i forrige sesong ett etter ett, var jeg hengitt. Den lille, rare mannen viser en finurlig begeistring for alt han driver med som ikke kan annet enn å resultere i at jeg blir dypt fascinert.

Dette er også en viktig mann i mitt liv for tida. Jeg har ikke på langt nær nok innsikt til å bedømme om de avgjørelser han tar, faktisk er kloke, verken når han det siste året har gjentatt og gjentatt NED - eller da han sa det motsatte et par år tidligere. Jeg må innrømme jeg liker han litt bedre nå enn da han jevnt og trutt sa OPP rett etter at jeg hadde anskaffet min første milliongjeld. Men de siste måneders bestemmelser fra Svein Gjedrem får meg til å smile automatisk og ubevisst hver jeg ser bildet hans på aftenposten.no. Spesielt når det ledsages av ordet "rentemøte".

Karsten Alnæs er mannen som kan få meg begeistret for bronsealderredskaper eller smittebærende rotter. Hans nøkterne, men beskrivende fortellerstil får meg til å sitte klistra til gamle (høhø) episoder av Historien om Norge. Konseptet i seg selv er genialt for folk som meg, som elsker historie men som skyr lesing som 1300-tallets byllepest. Når den tilsynelatende grå mannen, med den enorme mengden kunnskap om landets røtter, maler fargerike historier om overgrep av danske eller svenske inntog, eller de harde rammene rundt seifisket, eller en tid med nådeløs heksebrenning, da er jeg lutter øre. Og når han varmt setter ord på møtet og opplevelsen som drev Hans Nielsen Hauge til et liv som forandret nasjonen vår - og man hører at han vet hva det handlet om, da blir jeg bittelitt betatt.

Nazi

Prøv å forklare tyskerne i klassen din at når du sier nazi, mener du faktisk ikke at noen er nazi. Enda godt vi snakka om 3. personer.

Kanskje et tegn på at jeg bør slutte å bruke ordet nazi. Om noe annet enn nasjonalsosialister.

Det gode liv

I morges tok jeg meg i å reflektere over hvilke typer liv jeg har levd de siste åra. Jeg liker jo å kategorisere, definere og putte i bokser (uff, dårlig. Anglofiseringen skinner milevis). Jeg føler jeg har hoppa inn og ut av to livsstilsparadigmer; leilighet, jobb og A4 i Oslo (som om man kan kalle denne kroniske ranglingen det), og altså skoler, baser og denne fantastiske organisasjonen som jeg har reist med opptil flere ganger, og som jeg revisited i 2007 og ble til i sommer (ikke så lenge, altså).

Jeg stod opp og smurte frokost i dag, for første gang på lenge på et tidspunkt som folk flest spiser frokost, og var takknemlig over hvor riktig det faktisk er å stå opp om morran (og ikke etter mørkets frembrudd). Og kjente litt at jeg savner månedene fra i høst, som jeg trodde var et kjapt tilbakelagt kapittel i mitt liv, nemlig Studentlivet. Jeg hadde ikke studert (sånn ordentlig, standardisert, type godkjent-av-Lånekassa-aktig) siden 2005, og hadde jo faktisk aldri tatt så mye som ett fag på noe som ikke var en høgskole. Det var stas å sette sammen egne emner, gjøre noe jeg hadde lyst til, lære spennende ting bare for å utvide horisonten og tilegne meg kunnskap jeg tror jeg vil trenge, uten at noen eller noe trer det over meg, eller fordi det må inngå i en form for degree eller utdanning. Jeg likte friheten i å følge de forelesningene jeg ville, og de var få nok til å mobilisere nok selvdisiplin til å få med meg de fleste. Jeg kunne leve med å stå opp tidlig (nå begynte jo de fleste forelesningene 10 eller 12), ha god tid til frokost, kaffe og ta det med ro, og vite at 2 timer senere skulle jeg hjem. Lesesalen var liksom ikke noe for meg (bortsett fra helt på slutten av semesteret, da, da den ble noe for meg uansett hvor lite jeg ville det). Kanskje svømte jeg litt på Domus før eller etter forelesning, eller traff noen på kafé, og hadde masse tid til å gjøre alt mulig på kveldene. For lekser og jevn og trutt jobbing gjennom semesteret var selvfølgelig heller ikke noe for meg.
Nå tenker jeg tilbake på høstmånedene som gikk så drabelig fort, og tenker at studentlivet jammen ikke var noe dårlig liv, altså. Jeg savner det altså litt (lett å si når det er lørdag), og synes det er dumt jeg ikke får tatt oppfølgingskurset i gresk. Eller noen andre fag.

Men om enn så lenge er jeg i et nytt paradigmeskifte; jeg har hoppet tilbake til det nærmeste jeg kommer A4; jobbing og lønn og enda litt mer jobbing, mens jeg bruker dagene (og nettene) til å forberede meg på det som kommer om noen måneder; en ny base og skole og enda mer reising. Enda et steg nærmere dit jeg vil, det jeg vil gjøre, det jeg vil bruke livet mitt på. Og jeg ser how it all works together, hvordan alt er del av Planen, og det er godt og trygt å vite at det er en rød tråd i dette. Og akkurat nå er det gode liv her.

tjukke slekta

Jula er over, og et trygt og sikkert tegn på at det nye år er innledet og vel så det, er den årlige familiesammenkomsten. Jeg har problemer med å forklare det for utenforstående (bortsett fra for Ane Marthe som har ledd seg gjennom opptil flere av slektsbøkene), men det er på en måte et årlig slektstreff i form av en juletrefest, med påfølgende fin-middag. Juletrefesten har vel blitt avlyst pga dårlig oppmøte de siste åra, meg bekjent.
I fjor satt jeg fastvakt for min yngste fetter, noe som ikke fungerte altfor bra. Jeg og min eldste kusine lot oss likevel underholde av et nytilkommet tilskudd til selskapelighetene, i form av et (ja, lyshåret) kjæreste-kvinnemenneske i begynnelsen av 20-årene, som begeistret smurte på med superlativer og go'ord om hvor fantastisk det var å få menge seg med sosieteten. Hun mente slekten var berømt for sine sammenkomster, men vi har jo knapt nok hørt om oss selv.
I år ser jeg frem til å følge min fetter videre i hans kamp mot pubertal umodenhet, more med videre med den blonde, treffe onkler, tanter og søskenbarn som jeg ikke ser for ofte, men naturligvis mest til å innvie mitt nyinnkjøpte nyttårssalgsantrekk fra Noanoa.