Det gode liv

I morges tok jeg meg i å reflektere over hvilke typer liv jeg har levd de siste åra. Jeg liker jo å kategorisere, definere og putte i bokser (uff, dårlig. Anglofiseringen skinner milevis). Jeg føler jeg har hoppa inn og ut av to livsstilsparadigmer; leilighet, jobb og A4 i Oslo (som om man kan kalle denne kroniske ranglingen det), og altså skoler, baser og denne fantastiske organisasjonen som jeg har reist med opptil flere ganger, og som jeg revisited i 2007 og ble til i sommer (ikke så lenge, altså).

Jeg stod opp og smurte frokost i dag, for første gang på lenge på et tidspunkt som folk flest spiser frokost, og var takknemlig over hvor riktig det faktisk er å stå opp om morran (og ikke etter mørkets frembrudd). Og kjente litt at jeg savner månedene fra i høst, som jeg trodde var et kjapt tilbakelagt kapittel i mitt liv, nemlig Studentlivet. Jeg hadde ikke studert (sånn ordentlig, standardisert, type godkjent-av-Lånekassa-aktig) siden 2005, og hadde jo faktisk aldri tatt så mye som ett fag på noe som ikke var en høgskole. Det var stas å sette sammen egne emner, gjøre noe jeg hadde lyst til, lære spennende ting bare for å utvide horisonten og tilegne meg kunnskap jeg tror jeg vil trenge, uten at noen eller noe trer det over meg, eller fordi det må inngå i en form for degree eller utdanning. Jeg likte friheten i å følge de forelesningene jeg ville, og de var få nok til å mobilisere nok selvdisiplin til å få med meg de fleste. Jeg kunne leve med å stå opp tidlig (nå begynte jo de fleste forelesningene 10 eller 12), ha god tid til frokost, kaffe og ta det med ro, og vite at 2 timer senere skulle jeg hjem. Lesesalen var liksom ikke noe for meg (bortsett fra helt på slutten av semesteret, da, da den ble noe for meg uansett hvor lite jeg ville det). Kanskje svømte jeg litt på Domus før eller etter forelesning, eller traff noen på kafé, og hadde masse tid til å gjøre alt mulig på kveldene. For lekser og jevn og trutt jobbing gjennom semesteret var selvfølgelig heller ikke noe for meg.
Nå tenker jeg tilbake på høstmånedene som gikk så drabelig fort, og tenker at studentlivet jammen ikke var noe dårlig liv, altså. Jeg savner det altså litt (lett å si når det er lørdag), og synes det er dumt jeg ikke får tatt oppfølgingskurset i gresk. Eller noen andre fag.

Men om enn så lenge er jeg i et nytt paradigmeskifte; jeg har hoppet tilbake til det nærmeste jeg kommer A4; jobbing og lønn og enda litt mer jobbing, mens jeg bruker dagene (og nettene) til å forberede meg på det som kommer om noen måneder; en ny base og skole og enda mer reising. Enda et steg nærmere dit jeg vil, det jeg vil gjøre, det jeg vil bruke livet mitt på. Og jeg ser how it all works together, hvordan alt er del av Planen, og det er godt og trygt å vite at det er en rød tråd i dette. Og akkurat nå er det gode liv her.

tjukke slekta

Jula er over, og et trygt og sikkert tegn på at det nye år er innledet og vel så det, er den årlige familiesammenkomsten. Jeg har problemer med å forklare det for utenforstående (bortsett fra for Ane Marthe som har ledd seg gjennom opptil flere av slektsbøkene), men det er på en måte et årlig slektstreff i form av en juletrefest, med påfølgende fin-middag. Juletrefesten har vel blitt avlyst pga dårlig oppmøte de siste åra, meg bekjent.
I fjor satt jeg fastvakt for min yngste fetter, noe som ikke fungerte altfor bra. Jeg og min eldste kusine lot oss likevel underholde av et nytilkommet tilskudd til selskapelighetene, i form av et (ja, lyshåret) kjæreste-kvinnemenneske i begynnelsen av 20-årene, som begeistret smurte på med superlativer og go'ord om hvor fantastisk det var å få menge seg med sosieteten. Hun mente slekten var berømt for sine sammenkomster, men vi har jo knapt nok hørt om oss selv.
I år ser jeg frem til å følge min fetter videre i hans kamp mot pubertal umodenhet, more med videre med den blonde, treffe onkler, tanter og søskenbarn som jeg ikke ser for ofte, men naturligvis mest til å innvie mitt nyinnkjøpte nyttårssalgsantrekk fra Noanoa.