Vanligvis er jeg en ganske ekstrovert person. Eller, det er i hvert fall hva jeg har trodd - fordi jeg ikke liker så godt å være alene, og blir ganske raskt selskapssyk når jeg er hjemme alene.Det er en av grunnene til at det er godt å komme vekk, ha mye folk rundt meg og finne ut at jeg faktisk også har en introvert side. En del av meg som ikke takler mer enn to personer som svirrer rundt meg, som grøsser av lyder generelt og snakking spesielt, som kunne ønske folk bare kunne finne ut ting selv i stedet for å verbalisere et spørsmål, og som ikke minst avskyr småprating.
Den første gangen jeg virkelig ble klar over hvor luksus det var å være alene, var etter 3 uker med intenst teamliv i Mexico i 2001. Etter å ha hatt en gjeng masete 20-åringer rundt meg i ukesvis, for ikke å snakke om, å være en masete 20-åring selv - var det ubeskrivelig å komme tilbake til basen der ingen befant seg for øyeblikket, og tilbringe en kveld da alle andre dro på McDonalds -alene med meg selv og en halvliter sjokoladeis. Det var noe liknende hvordan det føltes å flytte inn i min egen leilighet etter halvannet år på mammas pikerom hos mormor og morfar.
Men jeg liker å ha folk rundt meg; det var helt greit med folk&fe i Burtigny. Vi er på en UiO-base nå også, og konseptet er mye av det samme. Kanskje med unntak av at klesvask foregår utendørs, og at vannuttaket er halvannen meter fra soveromsvinduet mitt. Og at klesvask, som ser ut til å være et slags sosialt samlingspunkt, gjerne foregår kl 6 om morgenen. Et annet unntak er at veggene tilsynelatende er laga av papp. Et tredje, at det ser ut til å være en karavanevei utenfor vinduene våre - i hvert fall en intern en, og at folk gjerne prøver å dytte hodet inn mellom sprinklene i luka og si hei (og gjerne mer) - hver gang de går forbi, og et fjerde er unektelig å ha seks romkamerater.
Men i dag er det lørdag, alle er ute, og plutselig er jeg alene på rommet. Selvfølgelig hører jeg stemmer og lyder fra klesvask og livet på basen, men jeg er helt for meg selv. Som om ikke det er nok, har vi skaffa oss nye kurvstoler, jeg har fruktkarameller og mango, og fleecepleddet jeg måtte kjøpe fordi det viste seg å være ganske så kaldt her på nettene viser seg å fungere som en ganske behaglig pute i stolen min. Og livet er ganske så komfortabelt.
Og like plutselig som det begynte, blir det avbrutt av en for øyeblikket ekstrovert finne som tvinger meg ut på tur, eller i hvert fall til frisk luft før det begynner å regne. Fred og ro, eller ut på tur - det er i grunn bare to ulike sider av å være norsk. Så jeg forlater roen, og blir med ut.
