tjukke slekta

Jula er over, og et trygt og sikkert tegn på at det nye år er innledet og vel så det, er den årlige familiesammenkomsten. Jeg har problemer med å forklare det for utenforstående (bortsett fra for Ane Marthe som har ledd seg gjennom opptil flere av slektsbøkene), men det er på en måte et årlig slektstreff i form av en juletrefest, med påfølgende fin-middag. Juletrefesten har vel blitt avlyst pga dårlig oppmøte de siste åra, meg bekjent.
I fjor satt jeg fastvakt for min yngste fetter, noe som ikke fungerte altfor bra. Jeg og min eldste kusine lot oss likevel underholde av et nytilkommet tilskudd til selskapelighetene, i form av et (ja, lyshåret) kjæreste-kvinnemenneske i begynnelsen av 20-årene, som begeistret smurte på med superlativer og go'ord om hvor fantastisk det var å få menge seg med sosieteten. Hun mente slekten var berømt for sine sammenkomster, men vi har jo knapt nok hørt om oss selv.
I år ser jeg frem til å følge min fetter videre i hans kamp mot pubertal umodenhet, more med videre med den blonde, treffe onkler, tanter og søskenbarn som jeg ikke ser for ofte, men naturligvis mest til å innvie mitt nyinnkjøpte nyttårssalgsantrekk fra Noanoa.