En bussjåfør

Det er mye rart man kommer borti av bussjåfører i hovedstaden. Av opplevelsene som har gjort mest inntrykk, kan jeg nevne den boarderline-hyggelige som tror han er pilot (har lest om han på opptil flere andre blogger), mannen som kjørte feil vei på 62A-ruta, dama som insisterer på å sjekke stemplingsdato på månedskort hos samtlige av sine påstigende passasjerer, han som stoppa midt i 62-ruta for å fikse den ødelagte billettmaskinen (så alle kom for sent til t-banen), eller det mer generelle problemet med grinete sjåfører som kjefter når du går av/på foran/bak/midt på bussen/trikken og viser/ikke viser billett (fyll inn det som passer, alt ettersom). Jeg unnlater bevisst å nevne at brorparten av tigerstadens kollektivsjåfører tok sertifikatet i land med heeelt andre trafikkbilder og kjøreforhold enn i Norge (oops! Sa jeg det likevel?!).

Så i dag ble jeg så positivt overraska at jeg altså må dele det med folket. Da jeg gikk på bussen i stad, ble jeg stående helt framme ved fremste døra, fordi en dame med en stor eske hindra meg i komme videre. Forutseende som jeg er, irriterte det meg litt, fordi jeg visste at ved en kollisjon (alltid worst-case scenario) ville jeg fyke rett i frontruta. Men jeg stod nå der og holdt meg i en stang med hver hånd og kunne jo egentlig ikke klage. Så da hun gikk av på neste stopp, og jeg skulle av på neste holdeplass, fant jeg det like godt å bli stående. Da utbryter sjåføren; "jeg låser av den døra der [døra til venstre foran], jeg, så slipper du å tenke på det. ". (Tenke på hva? Å falle ut av døra?). Fantastisk!! Hver gang en bussjåfør åpner munnen, venter man grynt og refs, og forbereder automatisk et tilsvar av typen "unnskyld at jeg eksisterer", men så tilbyr mannen seg rett og slett å stenge av ene døra så jeg kan stå komfortabelt!
Da ble jeg litt glad.