Og denne flyttingen ble sponset av Baxter

Jeg hadde et dypt ønske om å blogge, eller i det minste å dagbokdokumentere, flyttingen min anno mars 2009, noe jeg bare kunne glemme av tidsmessige årsaker. Men mens jeg pakket ned nær sagt alt mitt jordiske gods i iv væske-esker, og neeesten angret på at jeg skulle ut og reise igjen, ringte ovennevnte setning i hodet mitt. Og jeg lovte meg selv at med tid og stunder skulle den skrives ned, men brent bloggebarn som jeg er, hadde jeg ikke noen særlig tiltro til mine egne ord, som hittil mest har vist seg å være akk så tomme.

Det er derfor med en viss tilfredshet jeg endelig setter meg ned og skriver. 2-3 uker med intens pakking, både i sekk og altfor mange esker, mange vemodige avskjeder men også gode forventninger til disse månedene, er gått over i mine historiebøker (eller det er vel det jeg driver med nå), og jeg befinner meg endelig in the country of chocolate, cows and smelly cheese. Jeg trodde som vanlig at jeg aldri kom til å bli ferdig i tide, og har hatt mareritt både før og etter om fly jeg ikke rakk, og kofferten som ikke ble klar. Og nok en gang, for å bruke en god flyttefklisjé; det er utrolig å oppdage hvor mye en har. Mobbinga fra ufine kolleger ble gjort grundig til skamme, for alle eskene jeg hadde drassa hjem de siste ukene, var faktisk i færreste laget.

Mens jeg pakka, og også mens jeg var på vei, og etter jeg kom fram, har jeg hatt god tid (siden jeg er så god til å multitaske) til å filosofere litt gjennom det å flytte, bryte opp og skifte setting. Det er tilfredsstillende å vite at jeg kan pakke ned alt jeg eier i løpet av en uke, selv om det er grasalt mye jobb, og jeg hater det like mye hver gang. Flytting, eller heller pakking, motiverer meg til å holde nyanskaffelser på et minimum, men er dessverre ikke effektivt nok til å få meg til å kaste ting. Jeg kan dessverre ikke skylde det på at jeg har opplevd krigen, men hvis man går til teorien om at de fleste fenomener hopper over en generasjon for så å komme tilbake i neste, kan man se en forklaring på det.

Jeg mener jeg begynner å bli ganske drilla på å hoppe inn og ut av måter å leve på nå. It's not only-only, men det er godt å ikke kjenne at verden raser sammen hver gang jeg går inn i noe nytt. Samtidig er jeg klar over faren for å bli rotløs, og streber etter tingene som gir meg tilhørighet. Heldigvis er dette lettere i 2009 enn forrige gang jeg bodde langvarig i utlandet. For bare 7-8 år siden var tilgangen på internett, og hva som faktisk ble distribuert der, betraktelig dårligere. Nå kan jeg derimot se Christian Borch hver dag kl 19 (eller min kjære Lisbeth Schei, som jeg ikke har sett snurten av siden jeg skrev om henne), og følge med i både landets aviser, på rikskanalen og i venners dagligliv uten altfor store anstrengelser. Så kan man selvfølgelig diskutere fordelene og ulempene ved det, men jeg ser det først og fremst som en mulighet, som jeg er glad for at jeg har. Og som jeg vet gir meg et større ansvar for hva jeg tar inn, og hva jeg velger å la bli liggende igjen hjemme. Så får vi se hvordan mulighetene arter seg når jeg drar enda lenger sør om et par måneder. Men det er fint å bli mer klar over tingene som gjør meg til den jeg er, det som er norskt, og det som er meg, og det gir meg en annen trygghet og frihet til å møte andre fra andre nasjoner og kulturer. Andrew F. Walls nailer det så bra når han uttrykker at "every Christian has dual nationality", og det er kanskje det som fundamenterer meg mest både i møte med andre som åpenbart tenker helt annerledes enn meg, og også når jeg prøver å føle meg hjemme et sted som er så langt fra byen eller leiligheten min.

De neste månedene kommer til å handle om hvordan jeg kan jobbe med mennesker som har langt større utfordringer enn for store flyttelass. Den første uka med undervisning har vært en innholdsrik teaser, og jeg gleder meg til resten, selv om det verken blir morsomt eller lett. Stay tuned :-)