3 viktige menn i mitt liv akkurat nå

Her er 3 menn jeg har stor sans for for tida. I omvendt prioritert rekkefølge.

Ravi har jeg aldri hatt noe særlig sansen for. Utadæsjælopplevelse og det meste annet han har drevet med har gått like mye på mine nerver som på alle andres. Utenom sanger og musikkvideoer, var vel det eneste jeg hadde sett til han Harald Eias innslag med Lena fra Døden på Oslo S's eks-kjærester. Ikke mye å rope hurra for, med andre ord. Heller ikke hadde jeg fått med meg Landeplage-programmene hans. Inntil nå. Etter episoden med Det vakreste som fins, ble jeg forundret. Etter å ha sett programmene i forrige sesong ett etter ett, var jeg hengitt. Den lille, rare mannen viser en finurlig begeistring for alt han driver med som ikke kan annet enn å resultere i at jeg blir dypt fascinert.

Dette er også en viktig mann i mitt liv for tida. Jeg har ikke på langt nær nok innsikt til å bedømme om de avgjørelser han tar, faktisk er kloke, verken når han det siste året har gjentatt og gjentatt NED - eller da han sa det motsatte et par år tidligere. Jeg må innrømme jeg liker han litt bedre nå enn da han jevnt og trutt sa OPP rett etter at jeg hadde anskaffet min første milliongjeld. Men de siste måneders bestemmelser fra Svein Gjedrem får meg til å smile automatisk og ubevisst hver jeg ser bildet hans på aftenposten.no. Spesielt når det ledsages av ordet "rentemøte".

Karsten Alnæs er mannen som kan få meg begeistret for bronsealderredskaper eller smittebærende rotter. Hans nøkterne, men beskrivende fortellerstil får meg til å sitte klistra til gamle (høhø) episoder av Historien om Norge. Konseptet i seg selv er genialt for folk som meg, som elsker historie men som skyr lesing som 1300-tallets byllepest. Når den tilsynelatende grå mannen, med den enorme mengden kunnskap om landets røtter, maler fargerike historier om overgrep av danske eller svenske inntog, eller de harde rammene rundt seifisket, eller en tid med nådeløs heksebrenning, da er jeg lutter øre. Og når han varmt setter ord på møtet og opplevelsen som drev Hans Nielsen Hauge til et liv som forandret nasjonen vår - og man hører at han vet hva det handlet om, da blir jeg bittelitt betatt.

Nazi

Prøv å forklare tyskerne i klassen din at når du sier nazi, mener du faktisk ikke at noen er nazi. Enda godt vi snakka om 3. personer.

Kanskje et tegn på at jeg bør slutte å bruke ordet nazi. Om noe annet enn nasjonalsosialister.

Det gode liv

I morges tok jeg meg i å reflektere over hvilke typer liv jeg har levd de siste åra. Jeg liker jo å kategorisere, definere og putte i bokser (uff, dårlig. Anglofiseringen skinner milevis). Jeg føler jeg har hoppa inn og ut av to livsstilsparadigmer; leilighet, jobb og A4 i Oslo (som om man kan kalle denne kroniske ranglingen det), og altså skoler, baser og denne fantastiske organisasjonen som jeg har reist med opptil flere ganger, og som jeg revisited i 2007 og ble til i sommer (ikke så lenge, altså).

Jeg stod opp og smurte frokost i dag, for første gang på lenge på et tidspunkt som folk flest spiser frokost, og var takknemlig over hvor riktig det faktisk er å stå opp om morran (og ikke etter mørkets frembrudd). Og kjente litt at jeg savner månedene fra i høst, som jeg trodde var et kjapt tilbakelagt kapittel i mitt liv, nemlig Studentlivet. Jeg hadde ikke studert (sånn ordentlig, standardisert, type godkjent-av-Lånekassa-aktig) siden 2005, og hadde jo faktisk aldri tatt så mye som ett fag på noe som ikke var en høgskole. Det var stas å sette sammen egne emner, gjøre noe jeg hadde lyst til, lære spennende ting bare for å utvide horisonten og tilegne meg kunnskap jeg tror jeg vil trenge, uten at noen eller noe trer det over meg, eller fordi det må inngå i en form for degree eller utdanning. Jeg likte friheten i å følge de forelesningene jeg ville, og de var få nok til å mobilisere nok selvdisiplin til å få med meg de fleste. Jeg kunne leve med å stå opp tidlig (nå begynte jo de fleste forelesningene 10 eller 12), ha god tid til frokost, kaffe og ta det med ro, og vite at 2 timer senere skulle jeg hjem. Lesesalen var liksom ikke noe for meg (bortsett fra helt på slutten av semesteret, da, da den ble noe for meg uansett hvor lite jeg ville det). Kanskje svømte jeg litt på Domus før eller etter forelesning, eller traff noen på kafé, og hadde masse tid til å gjøre alt mulig på kveldene. For lekser og jevn og trutt jobbing gjennom semesteret var selvfølgelig heller ikke noe for meg.
Nå tenker jeg tilbake på høstmånedene som gikk så drabelig fort, og tenker at studentlivet jammen ikke var noe dårlig liv, altså. Jeg savner det altså litt (lett å si når det er lørdag), og synes det er dumt jeg ikke får tatt oppfølgingskurset i gresk. Eller noen andre fag.

Men om enn så lenge er jeg i et nytt paradigmeskifte; jeg har hoppet tilbake til det nærmeste jeg kommer A4; jobbing og lønn og enda litt mer jobbing, mens jeg bruker dagene (og nettene) til å forberede meg på det som kommer om noen måneder; en ny base og skole og enda mer reising. Enda et steg nærmere dit jeg vil, det jeg vil gjøre, det jeg vil bruke livet mitt på. Og jeg ser how it all works together, hvordan alt er del av Planen, og det er godt og trygt å vite at det er en rød tråd i dette. Og akkurat nå er det gode liv her.

tjukke slekta

Jula er over, og et trygt og sikkert tegn på at det nye år er innledet og vel så det, er den årlige familiesammenkomsten. Jeg har problemer med å forklare det for utenforstående (bortsett fra for Ane Marthe som har ledd seg gjennom opptil flere av slektsbøkene), men det er på en måte et årlig slektstreff i form av en juletrefest, med påfølgende fin-middag. Juletrefesten har vel blitt avlyst pga dårlig oppmøte de siste åra, meg bekjent.
I fjor satt jeg fastvakt for min yngste fetter, noe som ikke fungerte altfor bra. Jeg og min eldste kusine lot oss likevel underholde av et nytilkommet tilskudd til selskapelighetene, i form av et (ja, lyshåret) kjæreste-kvinnemenneske i begynnelsen av 20-årene, som begeistret smurte på med superlativer og go'ord om hvor fantastisk det var å få menge seg med sosieteten. Hun mente slekten var berømt for sine sammenkomster, men vi har jo knapt nok hørt om oss selv.
I år ser jeg frem til å følge min fetter videre i hans kamp mot pubertal umodenhet, more med videre med den blonde, treffe onkler, tanter og søskenbarn som jeg ikke ser for ofte, men naturligvis mest til å innvie mitt nyinnkjøpte nyttårssalgsantrekk fra Noanoa.

Kjendisbok

Denne høsten har jeg en greie med kjendiser. En venn fra ungdomstida hadde det med å stadig komme borti celebriteter, og lagde lange anekdoter ut av disse møtene. Han endte opp med å lage en kjendisbok (egentlig en blokk, såvidt jeg husker) der han beskrev hvert møte.
De siste månedene har jeg tenkt på å gjøre det samme, for stadig er det noen man treffer på. Vanligvis ikke så veldig spennende folk (type Georg Apenes, Pernille Sørensen og sånn), og ofte har det vært i området rundt skolen, som jo ikke ligger så altfor langt fra NRK-huset. Derav noen av høstens møter.
En mann som har dukket opp til stadighet (les: jeg tror han forfølger meg), er denne:

3 ganger i høst har han faktisk funnet ut hvor jeg har oppholdt meg. Spooky. På forskjellige steder hver gang. Likevel innen Oslos bykjerne.
Vel, SÅ spooky har det riktignok ikke vært; Erling Kagge er meg bekjent en sympatisk mann, but how would I know - han henvender seg aldri til meg når vi sees.

Da er det langt mer skremmende når DENNE mannen dukker opp:

Tor Erling Staff er mannen du ikke vil møte etter mørkets frembrudd, og i hvert fall ikke i din egen gate. Nå har jeg aldri møtt han etter mørkets frembrudd, men jammen meg: for noen måneder siden, med bare 3-4 dagers mellomrom, stod han i Sinsenterrassen. Det hele var veldig deja-vù, for begge gangene tittet han oppover mot blokkene, snakket i mobiltelefonen, fiklet med filofaxen sin og sa noe om at han "prøvde å finne fram til deg, men jeg finner ikke adressen. Ja, det var der jeg ringte på, ja nr. 4, ja". Jeg ble vettskremt allerede første gangen dette skjedde og jeg innså at jeg har én eller flere voldtektsforbrytere i gata. Da det samme inntraff noen dager senere, angret jeg bittert alle de gangene jeg har vitset og ledd av politiaksjonene, voldsepisodene og narkotikahandelen ved personalboligene til Aker mens flere av de stakkars kollegene mine bodde der. Det er ikke særlig mye morsommere å ha Staff rekende rundt i nabolaget ditt.

Nå er det en ny person som har begynt å følge etter meg. Jeg har forsåvidt selv oppsøkt henne flere ganger, men ikke in persona, og som regel kl 19, evt kl 23. Nå derimot, er det hun som dukker opp der jeg befinner meg.



Forleden dag var det på T-banen, og i dag travet hun inn på Café M med Jon Gelius, der jeg hadde møtt min egen Lena. De slo seg ikke ned med oss, men bestilte middag og bedre drikke og pratet jobbrelaterte ting, i hvert fall det lille jeg hørte da jeg skulle gå. Lisbeth Schei er forresten ganske høy, mens Jon Gelius ser ut akkurat som han gjør på TV, bare muligens litt mer Kristen Gislefoss-aktig.

Ikke har jeg sett Kagge i det siste heller. Det ser ut som han har sluttet å følge etter meg, mens da Lisbeth Schei sannsynligvis har tatt over. Hva det er de prøver å finne ut av, vet jeg ikke, men jeg tror det er en allianse, og de skal vite at de er oppdaget.