Mitt Wannabe Amerikanske Hjerte Gleder Seg

Min gode venninne Amy som bor på riktig side av Atlanterhavet, har tilveiebragt noen nødvendigheter som ikke bare vil styrke min stadig økende amerikanske identitet, men forhåpentligvis også bidra til at jeg kan smiske meg innpå noen av landsmenna og skape nye vennskap. Jeg gleder meg.

Kjendisbok, kategori lavmåls

Jeg har jo helt glemt å følge opp kjendisboka. Ikke at det har vært flust av møter med celebriteter i det siste, noe følgende utvalg helt klart vil underbygge. Nå er det ikke mange kjendiser å se på den sveitsiske landsbygda, og om det så skulle dukke opp noen, er det tvilsomt at jeg ville dratt kjensel på dem. Hvilket understreker et viktig poeng; at begrepet "kjendis" er lokalt, subjektivt og ikke minst kontekstuelt.

Fun fact: University of the Nations' egen Provost bor i Burtigny, noe som sikkert ikke får så mange bjeller til å ringe hos dere, nettopp pga. ovennevnte faktum.

Men noe av det siste som skjedde før jeg forlot norsk jord, vel teknisk sett hadde jeg forlatt norsk jord, siden jeg befant meg på Gardermoen, var at jeg så Espen Høiby.

Kronprinsessens voldsdømte bror har ikke egentlig stått øverst på ønskelista over kjendiser jeg har drømt om å treffe, og begivenheten var heller ikke mer bemerkelsesverdig enn at han hang utafor Taxfree'n i samtale med en annen pilotkledd person.

Siden det første bildet jeg klarte å google opp på han, var dette, kan jeg også fortelle om mitt første og gjerne eneste møte med Tor Christian Elden. Kjipt at jeg aldri kan se noen spennende kjendiser, for, med fare for å kategorisere og skjære alle beryktede advokater over én kam, har jeg hatt ganske tilsvarende tanker om å treffe Elden som å møte Tor Erling Staff. Det var ca. like spennende som møtet med Høiby; jeg trasket gjennom et boligområde på Holmen i hovedstaden, da jeg plutselig så en stor hvit bil med NRK-logo på, og en kameramann som tilsynelatende intervjuet en hekk. Som altså viste seg å være, riktig, Tor Christian Elden.

Ikke så jeg stort til Støre da han var her tidligere i uka heller. Men med alle disse c-kjendisene er det kanskje like greit med kjendistørke.

I dag står klessnora naken

..blant Burtignys grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva klesvask er.
Michael sier at det er enkelte ting man ikke kan spøke med, fordi verden fremdeles ikke er moden for det. Nå vet jeg ikke om Nordahl Grieg-plagiater er for touchy for et norsk leserskap ennå, og selv om jeg selv har stor respekt for vår eneste krig i forrige århundre, er det altså denne følelsen jeg har hatt de par siste dagene.

Vaskemaskinen brøt sammen på tirsdag. Jeg tenkte det kom til å bli tricky, siden det da bare var én fungerende igjen. Ååja, jeg har glemt å fortelle at workduty'en min er Base Laundry. Det som er litt kjekt med community living (eller veldig kjipt hvis du ikke liker work duty'en din), er at i stedet for å gjøre litt av matlaging, litt vasking, litt fikse bil, litt hagearbeid osv. som vanlige folk, har du én oppgave som du gjør i en time eller to hver dag. Masseproduksjon av husarbeid, med andre ord. Jeg har tidligere hatt veldig forskjellige opplevelser med work duties, men denne gangen var jeg heldig og fikk noe jeg ville ha (jeg tror det innvirka at jeg skrev "I like laundry!" da vi skulle skrive hva vi var flinke til og hva vi kunne tenke oss). Så jeg slipper å lage et eneste måltid mat eller vaske en eneste do, men jeg må vaske innmari mange håndhåndkler, kjøkkenkluter og skurefiller. Men jeg liker det, prøver å lage mitt eget system på vaskerommet og er fornøyd med at å henge masse små klesstykker opp på snora ute, representerer en viss form for mosjon.

Inntil tirsdag. Så kom sjokknyheten. Noen få timer etter maskin nr 1, brøt den andre sammen også.

Jeg ante krise i anmarsj, og lurte på hvor lenge håndkleforrådet ville vare før helse- og næringsmiddeltilsynet ville komme, stenge hele sjappa og jage oss alle på dør. Mine overordnede virket ikke like bekymret, men det gjorde meg bare mer urolig. Alltid er det bare jeg som tar faren på alvor. Så da det "kanskje skulle komme noen og se på det utpå dagen engang", var jeg ikke særlig overbevist. Men det skulle vise seg at noen kom likevel, og jammen meg, at en av mine trofaste tjenere er i farta igjen.

Så i ettermiddag har jeg flittig gjenopptatt innsatsen, for å redde oss fra den sikre undergang.

Igjen blafrer hvite håndklær blant grønnende trær, jeg kan puste ut - og igjen vet vi hva klesvask er.

Norsk påske i Sveits

Årets norske påskeopplevelse er sponset av Borg Berg, pappas survivalkit og frukt fra lørdagens brunch.

Og denne flyttingen ble sponset av Baxter

Jeg hadde et dypt ønske om å blogge, eller i det minste å dagbokdokumentere, flyttingen min anno mars 2009, noe jeg bare kunne glemme av tidsmessige årsaker. Men mens jeg pakket ned nær sagt alt mitt jordiske gods i iv væske-esker, og neeesten angret på at jeg skulle ut og reise igjen, ringte ovennevnte setning i hodet mitt. Og jeg lovte meg selv at med tid og stunder skulle den skrives ned, men brent bloggebarn som jeg er, hadde jeg ikke noen særlig tiltro til mine egne ord, som hittil mest har vist seg å være akk så tomme.

Det er derfor med en viss tilfredshet jeg endelig setter meg ned og skriver. 2-3 uker med intens pakking, både i sekk og altfor mange esker, mange vemodige avskjeder men også gode forventninger til disse månedene, er gått over i mine historiebøker (eller det er vel det jeg driver med nå), og jeg befinner meg endelig in the country of chocolate, cows and smelly cheese. Jeg trodde som vanlig at jeg aldri kom til å bli ferdig i tide, og har hatt mareritt både før og etter om fly jeg ikke rakk, og kofferten som ikke ble klar. Og nok en gang, for å bruke en god flyttefklisjé; det er utrolig å oppdage hvor mye en har. Mobbinga fra ufine kolleger ble gjort grundig til skamme, for alle eskene jeg hadde drassa hjem de siste ukene, var faktisk i færreste laget.

Mens jeg pakka, og også mens jeg var på vei, og etter jeg kom fram, har jeg hatt god tid (siden jeg er så god til å multitaske) til å filosofere litt gjennom det å flytte, bryte opp og skifte setting. Det er tilfredsstillende å vite at jeg kan pakke ned alt jeg eier i løpet av en uke, selv om det er grasalt mye jobb, og jeg hater det like mye hver gang. Flytting, eller heller pakking, motiverer meg til å holde nyanskaffelser på et minimum, men er dessverre ikke effektivt nok til å få meg til å kaste ting. Jeg kan dessverre ikke skylde det på at jeg har opplevd krigen, men hvis man går til teorien om at de fleste fenomener hopper over en generasjon for så å komme tilbake i neste, kan man se en forklaring på det.

Jeg mener jeg begynner å bli ganske drilla på å hoppe inn og ut av måter å leve på nå. It's not only-only, men det er godt å ikke kjenne at verden raser sammen hver gang jeg går inn i noe nytt. Samtidig er jeg klar over faren for å bli rotløs, og streber etter tingene som gir meg tilhørighet. Heldigvis er dette lettere i 2009 enn forrige gang jeg bodde langvarig i utlandet. For bare 7-8 år siden var tilgangen på internett, og hva som faktisk ble distribuert der, betraktelig dårligere. Nå kan jeg derimot se Christian Borch hver dag kl 19 (eller min kjære Lisbeth Schei, som jeg ikke har sett snurten av siden jeg skrev om henne), og følge med i både landets aviser, på rikskanalen og i venners dagligliv uten altfor store anstrengelser. Så kan man selvfølgelig diskutere fordelene og ulempene ved det, men jeg ser det først og fremst som en mulighet, som jeg er glad for at jeg har. Og som jeg vet gir meg et større ansvar for hva jeg tar inn, og hva jeg velger å la bli liggende igjen hjemme. Så får vi se hvordan mulighetene arter seg når jeg drar enda lenger sør om et par måneder. Men det er fint å bli mer klar over tingene som gjør meg til den jeg er, det som er norskt, og det som er meg, og det gir meg en annen trygghet og frihet til å møte andre fra andre nasjoner og kulturer. Andrew F. Walls nailer det så bra når han uttrykker at "every Christian has dual nationality", og det er kanskje det som fundamenterer meg mest både i møte med andre som åpenbart tenker helt annerledes enn meg, og også når jeg prøver å føle meg hjemme et sted som er så langt fra byen eller leiligheten min.

De neste månedene kommer til å handle om hvordan jeg kan jobbe med mennesker som har langt større utfordringer enn for store flyttelass. Den første uka med undervisning har vært en innholdsrik teaser, og jeg gleder meg til resten, selv om det verken blir morsomt eller lett. Stay tuned :-)